|
Lørdag
19. februar 2000
Pappa
ringer legevakten på morgenen, jeg er ikke bra.... har ikke lyst på pupp en
gang. Bestemor og bestefar blir også ringt og de kommer for å være hos
søstrene mine. Vi kom oss til legevakten og hun var litt usikker på hva det
kunne være, jeg puster fort og er litt blålig nå. Jeg reagerer ikke på så
mye, er bare slapp.
Mamma og jeg sitter på med ambulanse til Lillehammer sykehus og pappa kjører
etter i bilen vår. Jeg fikk surstoff hele vegen for metningen min var litt
lav, litt vanskelig å måle, men den lå rundt 90-95.
Vel
framme på Lillehammer ble vi mottatt av 2 sykepleiere og en assistent lege.
Han fant fort ut hva det måtte være.
"Han har nok hjertefeil for leveren hans er forstørret!" Det var den
"kommentaren" mamma fikk. (Mamma fikk den legen opp i halsen for han var så
lite omtenksom og etter at han hadde sagt den kommentaren gikk han) Pappa
var enda ikke kommet fram for han kunne jo ikke kjøre like fort som
ambulansen kunne.
Det ble tatt røntgen her, men siden de ikke har noen barnekardiolog og det
var lørdag ble det bestemt at resten av undersøkelsen måtte foregå når jeg
kom til Ullevål. Mamma og pappa fikk bare vite at jeg hadde en hjertefeil...
ikke hvor alvorlig det egentlig var.
Det var mye som skulle forbredes med meg og papirer. Det var mange leger og
sykepleiere som jobbet rundt meg, mamma og pappa måtte "bare sitte å se på".
I samråd med Ullevål skulle jeg bruke en medisin som heter Protaglandin.
Når
ambulanseteamet kom ble det litt snakk om at jeg kanskje skulle legges i
respirator, men legen på helikopteret ville helst ikke for som han sa: Hvis
noe skjedde kunne de legge meg i respirator i helikopteret, men lå jeg først
i respirator kunne de ikke hjelpe meg med noe (hvis noe skulle oppstå.)
Slik ble det, jeg ble lagt i en liten reisekuvøse og etter en stund trillet
ut.
Jeg fikk "mitt eget" helikopter til Ullevål, mamma og pappa måtte dra alene
med bil (etter eget ønske, i stedet for å ta drosje), det var nok ikke så
lett for dem å se at jeg reiste av gårde med helikopteret. Helikopter legen
sa at vi ikke fikk reise før de hadde lettet i tilfelle jeg ikke tålte
"lettinga"
Ullevål
Mamma og pappa kommer til meg på Ullevål ved 18. tiden, det
var lenge å vente på dem, men nå kan i alle fall legen fortelle dem hva det
er.
De treffer en svensk lege som tegner og forteller om det normale hjertet...
og om mitt. Det er stor forskjell på de hjertene....
Jeg har hjertefeilen Hypoplastisk Venstre
Hjerte Syndrom, (klikk på linken for å lese om dette) forkortelsen er
HVHS.
Her var de allerede i full gang med å kunne transportere meg videre til
Rikshospitalet for det er kun der ekspertisen på denne hjertefeilen sitter.
Mens sykepleier og legen ordner med papirer står mamma og pappa hos meg....
da slutter jeg å puste... det blir ganske mye oppstyr, mamma og pappa får
beskjed om å gå ut av rommet og inn på pauserommet. De måtte legge meg i
respirator og det er ikke noe for foreldre å se på....
Grunnen til at jeg sluttet å puste var at kroppen min tror at jeg er tilbake
i mors liv igjen siden jeg får den medisinen Prostaglandin. Denne skal holde
ductus åpen slik at jeg får leve litt til. Lukker den seg dør jeg...
Rikshospitalet (gamle)
Den svenske legen (som mamma og pappa
ikke vet navnet på) fulgte meg i ambulansen over. De brukte en "manuell
puster" på meg når jeg ble overflyttet. Mamma og pappa kjørte etter
ambulansen i egen bil.
Vel inne på Rikshospitalet litt over 21, hilste vi på barnekardiolog Petter
Hagemo, han foretok en Ekkokardiografi og det ble tatt ny røntgen for de
hadde glemt de papirene på Ullevål. De fikk stabilisert meg og kardiologen
sa at hvis det gikk greit i natt skulle de avgjøre om det ble operasjon i
morgen (altså søndag). Lege og kardiolog skulle ha møte kl. 09 søndag og
etter det skulle mamma og pappa få snakke med dem og høre hva de mente om
det var en mulighet for operasjon.
Mamma og pappa fikk tilbud om nøddåp, noe de takket ja til siden jeg var så
syk. Det var vel da de virkelig forsto hvor alvorlig syk jeg var....
Mamma og pappa gikk
å la seg ved 0.30 tiden, de hadde fått ett trist lite rom i toppetasjen av
det gamle bygget jeg var i.
Det rommet sto til stemningen ble de enige om.
|